Tone Birkemoe, Inger Skrede og Ine-Susanne Methlie Hopland, Norges miljø- og biovitenskapelige fakultet og Universitetet i Oslo
Selv bittesmå dyr kan reise ganske så langt – lenger enn du tror. Om en bille flyr opp over trekronene kan den seile av gårde med vinden. På kort tid kan den tilbakelegge lange distanser før den stuper ned mellom trekronene på et nytt sted. Dersom den får seg kjæreste og barn i den nye skogen, vil barna være litt ulike billebarn med to foreldre fra den samme skogen.
Veltilpassede småkryp
Biller som bor langt mot nord må fikse kalde vintre og korte somre. Og uansett hvor de bor må de få tak i mat, takle sykdommer og unngå å bli spist av andre dyr.
Over tid har derfor billene fått litt ulike egenskaper som gjør at de overlever best akkurat der de har bodd i mange generasjoner. Og det er i grunnen alt de trenger. Men hva om klima og miljøet endres?
Trøblete tider
Tenk deg at billen vår, som lever av godt nedbrutte trestokker mesteparten av livet, bor i en skog langt mot nord. Skogen er omgitt av veier, fjell, byer – og er preget av skogbruk. Skogbruket tar ut tømmer, så maten til billen – store, stokker som har ligget lenge- er det lite av. For en bille som kommer susende over trekronene er det derfor vanskelig å finne de få egnete stokkene.
Så blir det, over noen tiår, varmere og tørrere. Hvordan går det da med billene i nord? Om det fortsatt er mange billeindivider i skogen kan noen ha egenskaper som fikser nettopp varme og tørke i arvestoffet sitt – egenskaper som vitner om tidligere kontakt med biller fra sør. Men dersom det er få individer er slike egenskaper sannsynligvis forsvunnet. Det kan bety at billen er i trøbbel.
Naturens forsikringspolise
Billenes egenskaper styres i stor grad av genene og variasjon i arvestoffet mellom ulike billeindivider i en populasjon er som en rikholdig «verktøykasse», eller forsikring, mot endringer.
Og evnen til å overleve tørke og varme, slik eksempelbillen vår kan måtte takle i framtiden, er et eksempel på en slik forsikring.
Skogbrukets rolle
Skogbruket påvirker billene i skogen, og særlig de som er avhengige av død ved. I Ecoforest– prosjektet skal vi blant annet undersøke hvorvidt utvalg av arvestoffet til en billeart varierer mellom ulike skoger.
Vi har valgt oss «rødrandkjukebilla» Gyrophena boleti som er relativt vanlig på Østlandet og som vi derfor kan samle og gjøre genetiske undersøkelser av fra mange steder.
Hva vi venter å finne? At skogbruket ikke har påvirket arvestoffet til «rødrandkjukebilla» nevneverdig. Rødrandkjukebilla er tross alt en relativt vanlig art som lever på en av granskogens vanligste kjuker – rødrandkjuka. Og vi har samlet billene i et område med mye gran, ikke i små isolerte grupper av grantrær.
Men selv om rødrandkjuka er vanlig vet vi også at den er mer tallrik der det er mange døde graner, det vil si der skogsdriften har vært minst intensiv. Og der det er mye rødrandkjuke er det sannsynligvis mange rødrandkjukebiller. Når vi også vet at den genetiske «verktøykassa» gjerne er mer rikholdig der det er mange individer er det derfor ikke umulig at vi faktisk finner forskjeller.
De særeste har det verst
Mange av de billene vi studerer har derimot en mye særere livsførsel enn rødrandkjukebilla: som eksempel-billa vår i skogen mot nord. Den vil kun leve sitt liv i døde, store trær som har ligget lenge.
Dette trestokklivet var en lur strategi den gang skogene var proppfulle av trestokker. Men sære matvaner er ikke et triks når stokkene blir til plank, flis og møbler. Og, i en verden der vi mennesker endrer både billemat og klima, trenger vi at billene er så fleksible som mulig – og nettopp derfor trenger de godt med genetisk variasjon.
Hvor stort problem tap av genetisk variasjon i våre biller er, vet vi lite om. Håpet er at problemet er lite, men det er også grunn til å tro at for noen biller er det stort. Det er tross alt mange hundre arter som lever i skogens døde trær. Og de særeste vil slite mest.
Dette innlegget har tidligere vært publisert på forskning.no
